- Du grå og glitrende…
- author — John Erik Riley
- published in — Klassekampen
- year — 2020
Nettet flommer over av bilder som likner på hverandre, ikke minst i julen. Men kopier og gjentakelser kan også være befriende, slik som i «Old Tjikko» av Nicolai Howalt. Du grå og glitrende … I Namibia finnes det en dal som er et yndet mål for landskapsfotografer. Nederst på en vanligvis tørr slette, omgitt av sanddyner, står flere svarte og bladløse trær. Selve individene døde for omlag 1000 år siden, men på grunn av det tørre klimaet i Namibørkenen, råtner ikke restene. I stedet står trærne som forsteinet, og likner abstrakte skulpturer. Grenene strekker seg oppover og utover, som om de er i ferd med å åpne seg for verden, for regnet de antar snart vil komme. Eller kanskje, tenker jeg av og til, fordi de er i bevegelse, forsøker å flykte fra døden som allerede har innhentet dem. Landskapet er vakkert i all sin goldhet, men oppleves også som menneskefiendtlig. Vi hører egentlig ikke til i disse omgivelsene, noe de fleste som besøker stedet etterstreber å få fram. Fotografen er underordnet, naturen overordnet. Trærne skal helst uttrykke noe stille og evigvarende, som er uberørt av den som tar bildet av dem. De taler sitt eget språk. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. For disse bildene fra Namibia er også et eksempel på akselerasjon og fotografisk formering, av den typen vi har sett i kjølvannet av digitaliseringen. Ikke bare har antall bilder av trærne blitt voldsomt. Mengden bilder lokker enda flere fotografer til åstedet, slik at de, med litt hell og det rette lyset, kan gjenta bragden til forgjengerne, forhåpentligvis med en liten antydning til noe personlig og særegent. En anonym fotograf illustrerer situasjonen med visuell snert i et bilde tatt på tur til Namibørkenen. En strek skjærer gjennom billedflaten, deler den i en lys og en mørk del. Langs denne skråningen ser vi fotografene i profil, svarte skygger lik soldater i anmarsj. Av lyset forstår vi at bildet er tatt ved grålysningen eller solnedgang, og vi forstår også at fotografen er på vei til det optimale punktet, et sted mange har besøkt før ham. Resultatet er bilder vi har sett før, og kommer til å se igjen, i et stadig stigende omfang, med en tilhørende økning i besøk til Namibørkenen. Hva lærer vi av det? Hva sier bildene oss? I mange slike tilfeller er svaret som forventet: Jo flere bilder vi får, desto mindre får vi ut av dem. Bildet gjør lite annet enn å bekrefte den foregående avarten. Blikket blir sløvere. Noen ny innsikt i motivet får vi ikke. Midt i denne problemstillingen plasserer boka «Old Tjikko» seg. Nicolai Howalts fotografier er en respons på det vi kan kalle motivtrettheten som brer om seg og samtidig en oppfordring om å bli mer bevisst det vi ser, også når vi tror vi ser det samme som før. Igjen er utgangspunktet trær, eller nærere sagt: ett spesifikt tre, «gamla tjikko» i Dalarna i Sverige. Treet er en kloning fra en større koloni og er over 9000 år gammelt. Om det ikke er den eldste organismen i verden, hører det i alle fall med blant de eldste trærne. Howalts fotografi – det er i utgangspunktet samme eksponering vi ser – er sobert komponert, nesten til det kjedsommelige. Stammen strekker seg oppover, peker mer eller mindre rett på himmelen. Grenene er tynnere på den ene siden, mer fullvokste og med flere barnåler på den andre, formodentlig en effekt av vær og vindretning. I boka gjentas motivet mer enn hundre ganger. Eneste forskjell er teknikken som er brukt: Bildet er fremkalt på forskjellige varianter av fotopapir som alle har utgått på dato. «Resultatet er hinsides de sosiale medienes innstillinger og filtre. Vi blir bedt om å betrakte den samme gjenstanden på forskjellige måter, som er blitt tilført alt som hører med av feil og mangler i det delvis ødelagte fotopapiret. Noen steder er eksponeringen så mørk eller lys at treet knapt lar seg skimte. I andre varianter er motivet spettet med prikker eller noe som minner om rifter eller sprekker. Ved siden av hver versjon av fotografiet står tekniske opplysninger om papiret som er valgt og når det skriver seg fra, eksempelvis: Ilford, Bromide B2–1P, Expiry 1962. Old Tjikko er heldigvis ikke bare en reise i gammel fototeknikk, selv om det for så vidt kunne være interessant nok. De tekniske titlene står heller som motsetning til selve trykkene, som – i likhet med det gamle og slitte treet – bugner av skakke detaljer og besnærende feil og mangler. Lest på den mest innlysende måten, er bildene et uttrykk for forgjengelighet og skjørhet. Også dette eldgamle treet kommer til å forsvinne, i likhet med papiret, i likhet med fotografiet – som i seg selv fanger et øyeblikk som allerede er borte. Selv finner jeg vel så mye mening i fotografens utforskning av gjentakelsen som fenomen, hvordan det i seg selv bidrar til å skjerpe sansene – og dermed min egen måte å iaktta omgivelsene på. Problemet med flommen av fotografier er kanskje ikke at de samme motivene går igjen, men at motivene iakttas på noenlunde samme måte, som om det er det samme blikket som ser. Howalt løsriver oss fra denne flommen og får oss til å se ting på ny, ikke gjennom motivvariasjon, men ved å justere utformingen i etterkant. Resultatet er hinsides de sosiale medienes innstillinger og filtre, og dessuten langt mer ekstremt i uttrykket. Fotopapirets merkverdige, ofte ukontrollerbare effekter tilfører bildene et preg av noe viltvoksende og organisk. Tilskuerens søkende blikk – dets iboende jakt etter noe interessant å se, noe som skiller seg ut – blir tvunget inn i en annen, mer tålmodig rytme. Nærmere naturens langsomhet, kanskje, og mer oppmerksom på det som forsvinner. For også disse bildene er skjøre; det er som om de går i oppløsning rett foran øynene på oss. Bevegelse og stillstand. Det flyktige og det uforanderlige. Slike motsetninger er helt sentrale i fotohistorien og forteller mye om vårt forhold til mediet. Som i de fleste bilder, ser vi i «Old Tjikko» øyeblikk som er forbi – altså, noe som ikke lenger finnes. Samtidig får dette forbigåtte og avdøde nytt liv, på papiret og i møte med tilskuerens blikk. I så måte minner «gamla tjikko», slik Howalt framstiller det, om et annet eksempel på gjentakelsens muligheter. De fleste som feirer jul skaffer et tre og plasserer det i stua eller på et annet egnet sted i hjemmet. For den som har kjøpt det eller hugget det ned, er treet nytt, selv om det har stått i skogen eller på en plantasje i årevis. Det fremstår også som levende, denne merkelige juleskulpturen vår. Det glitrer, er grønt og avgir en behagelig duft. Men treet har ikke lenge igjen; det er allerede i ferd med å dø. Om ikke lenge må det kastes. Julehøytiden er kortvarig og forgjengelig. Likevel gjør vi det samme, år etter år. Selv i et unntaksår som 2020 er mye det samme; vi spiser den samme maten, synger de samme sangene, gjennomfører de samme ritualene. Denne gjentakelsen fører med seg alt fra glede til fortvilelse, avhengig av øynene som ser. Var julen hyggelig i fjor, er den muligens hyggelig i år. Og vice versa: Føltes julen ensom sist gang, er den antakelig ensom denne gangen også. Men selv de mest innarbeidede ritualene – som treet i stua – kan være mer mangefasetterte enn vi tror. Old Tjikko er en påminnelse om nødvendigheten av å se det ukjente i det kjente. Det gjelder bare å trene blikket.